Lind, lime, linden, basswood, tei, Linde: én slekt, mange navn
Treslaget som treskjærere i Storbritannia kaller lime, i store deler av Europa linden og i Nord-Amerika basswood, kommer fra trær i slekten Tilia. På norsk heter det lind, på rumensk tei og på tysk Linde. The Wood Database påpeker at slekten vanligvis kalles lime eller linden i Europa og basswood i USA.2
Tre arter har betydning som trevirke:
- Småbladlind (Tilia cordata), den viktigste lindearten som trevirke i sentraleuropeiske skoger.
- Storbladlind (Tilia platyphyllos). Tysk forskning finner ingen vesentlig forskjell i egenskaper mellom de to, og veden deres kan ikke skilles sikkert fra hverandre, så handelen skiller ikke mellom dem.1
- Amerikansk lind, basswood (Tilia americana), den nordamerikanske arten, som er lettere og mykere.3
Oppslaget «European lime» i The Wood Database gjelder Tilia × europaea, en hybrid mellom de to europeiske artene.2 Tyske skogfolk ser på hybriden hovedsakelig som et gate- og parktre, ikke som en kilde til trevirke, så i praksis er linden du kjøper i Sentral-Europa for det meste småbladlind.1 I Romania regnes lind blant de myke løvtrærne, sammen med poppel, selje, or og bjørk, som til sammen dekker 4,5 % av skogarealet.7
Hvorfor treskjærere elsker lind: fint, jevnt og spredtporet trevirke
Lind er et enkelt, lyst trevirke, hvitaktig til gulaktig, noen ganger med et rødlig eller lysebrunt skjær. Yteved og kjerneved har samme farge, porene er fine (70–90 µm i diameter) og jevnt fordelt gjennom årringen, og selve årringene er bare svakt markert.1 For en treskjærer betyr det én ting: Treet oppfører seg likt overalt. Det finnes ingen harde senvedbånd som får huljernet til å skli ut, og ingen åpne porer som rives opp.
Det tyske skogforskningsinstituttet LWF oppsummerer: Lind kan sages og høvles uten anstrengelse, og fremfor alt kan det skjæres ut og dreies utmerket i alle retninger.1 Holz vom Fach tilføyer at det skjærer godt selv på tvers av fiberen, og at det i Europa nesten bare brukes til skulptur og treskjæring.5 The Wood Database kaller europeisk lind kanskje et av de best egnede treslagene til håndskjæring.2
Tallene: densitet, hardhet, styrke og krymping
Tyske DIN-verdier gir lind en middeldensitet på 530 kg/m³ (spenn 350–600) ved 12–15 % fuktinnhold, noe som gjør det til et middels tungt løvtre. Det er seigt, men ikke særlig elastisk, og har lav styrke.1 Hardheten er nøkkeltallet for treskjærere: 13–20 N/mm² på tvers av fiberen på Brinell-skalaen, mot 34–41 for eik og 34 for bøk.1,4 I den nordamerikanske Janka-prøven, som måler kraften som trengs for å presse en stålkule halvveis inn i treet, oppnår europeisk lind 3 100 N.2,8
Lind krymper ganske mye når det tørker: fra rå til darrtørr 5,5 % radielt, 9,1 % tangentielt og 14,4–14,9 % i volum ifølge DIN-tabellene.1 Den gode nyheten er den lille forskjellen mellom de radielle og tangentielle verdiene. Takket være den, påpeker LWF, har lind god formstabilitet når det er tørt, og beveger seg lite når luftfuktigheten endrer seg.1 Holz vom Fach er mer forsiktig og vurderer stabiliteten som heller moderat, på grunn av de relativt høye svelle- og krympeverdiene.5 I praksis: Tørk det riktig, så står det stille.
Fem hundre år med mesterverk i lind
Mange av de mest berømte verkene i senmiddelalderens gotiske skulptur, fra midten av 1400-tallet til midten av 1500-tallet, ble skåret i lind, fremfor alt av Tilman Riemenschneider og Veit Stoss. Lind ble brukt så regelmessig til krusifikser og helgenfigurer at det ble kalt lignum sacrum, hellig tre.1
Riemenschneider og Veit Stoss
Riemenschneiders relieff Maria Salome og Sebedeus, skåret rundt 1505–10 og i dag i Victoria and Albert Museum, er av lind, for det meste av ett stykke. I stedet for å male det i farger dekket billedhuggeren det med en gjennomskinnelig ensfarget lasur, en behandling han brukte på mange altertavler.9 Veit Stoss’ høyalter i Mariakirken i Kraków, 13 m høyt og 11 m bredt og av LWF beskrevet som det største høyalteret fra middelalderen, ble skåret av lindetrær som var opptil 500 år gamle; hver av skrinfigurene, opptil 2,70 m høye, ble laget av én enkelt stamme.1
Grinling Gibbons og det lagvise emnet
I England gjorde Grinling Gibbons lind berømt for en annen stil: kaskader av blader, frukt og blomster. Hans døroverstykke fra Cassiobury Park, skåret rundt 1675–77 og også i V&A, er av lind. Museet påpeker at fibrene i lind passer til buede blader, frukt og tynne stilker, og at treet er mykt, men «elastisk», ensartet i strukturen og lettere å skjære på tvers av fiberen enn andre løvtreslag. Cassiobury var et av de tidligste engelske husene som ble dekorert med bladverk i lind i stedet for eik, og treskjæringene er bygd opp av to eller tre lag tre.10 Det er det historiske forbildet for dagens limte emner til treskjæring.
Tradisjonen lever videre. LWF nevner julekrybbefigurer, masker til den schwabisk-alemanniske fastelavnen (Fastnacht), marionetter, de utskårne frontene på gjøkur og relieffskjæring som dagens bruksområder. Instituttet nevner også eldre anslag på et årlig forbruk av lind på opptil 5 000 m³ og sier at etterspørselen er klart høyere, slik at treskjærere ofte går over til weymouthfuru og sembrafuru i stedet.1
Europeisk lind mot amerikansk basswood: hva som endrer seg for treskjæreren
Følger du amerikanske bøker eller videoer om treskjæring, er treslaget i dem basswood. Det er samme slekt som europeisk lind, men ikke samme materiale. The Wood Database gir basswood en middeldensitet på 415 kg/m³ og en Janka-hardhet på 1 820 N, mot 535 kg/m³ og 3 100 N for europeisk lind: Lind er rundt 30 % tyngre og 70 % hardere i den prøven. Basswood er også svakere i bøyning (60 mot 85 MPa) og krymper mer fra rå tilstand (9,3 % mot 7,5 % tangentielt).2,3
| Egenskap | Europeisk lind (T. × europaea) | Basswood (T. americana) | Småbladlind (T. cordata), DIN |
|---|---|---|---|
| Densitet (kg/m³) | 535 | 415 | 530 (350–600) |
| Janka-hardhet (N) | 3 100 | 1 820 | – |
| Brinell-hardhet på tvers av / langs fiberen (N/mm²) | – | – | 13–20 / 37–41 |
| Bøyefasthet (MPa) | 85,4 | 60,0 | 90–106 |
| Stivhet, MOE (GPa) | 11,7 | 10,1 | 7,4 |
| Trykkfasthet langs fiberen (MPa) | 44,8 | 32,6 | 44–52 |
| Krymping fra rå til darrtørr, radielt / tangentielt / volum (%) | 5,0 / 7,5 / 12,0 | 6,6 / 9,3 / 15,8 | 5,5 / 9,1 / 14,4–14,9 |
| Forhold tangentielt/radielt | 1,5 | 1,4 | rundt 1,6 |
| Naturlig holdbarhet | Ikke holdbar | Ikke holdbar | EN 350 klasse 5 |
Stivhetsverdiene varierer mye mellom kildene; se dem som veiledende. Kilde: Meier, The Wood Database (European Lime, Basswood); Grosser & Ehmcke, LWF Wissen 78, tabell 1–3 (DIN 68364:2003, Grosser & Zimmer 1998). T/R-forholdet i DIN-kolonnen gjelder differensiell krymping.
Hva betyr det i verkstedet?
- Kraft på verktøyet. Regn med at europeisk lind krever litt mer kraft og en skarpere egg enn basswood i en amerikansk veiledning.
- Detaljer. Det fastere treet holder fine, skarpe detaljer godt, og det var nettopp det Gibbons utnyttet.10
- Overflate. Begge er så myke at sløve verktøy etterlater en lodden overflate; The Wood Database anbefaler skarpe stål til europeisk lind av nettopp den grunnen.2
Lind mot or, furu, kirsebær, valnøtt og eik til treskjæring
Lind ligger i den myke enden av løvtreslagene. I Janka-prøven er det hardere enn basswood, furu og svartor, og mye mykere enn eik, kirsebær og valnøtt.2,3,11 De tyske Brinell-tallene forteller det samme.1,4
Hardere treslag er ikke dårligere til treskjæring, men de krever mer av treskjæreren og verktøyet. Eik er grov og kløyves lett; valnøtt og kirsebær lar seg skjære vakkert, men er tettere og hardere.11 Kombinasjonen av mykhet, jevn tekstur og rene snitt i alle retninger er grunnen til at LWF konkluderer med at lind tilbys overalt der det trengs et lett, mykt, rent bearbeidbart eller lett innfargbart trevirke.1 I stilmøbler blir lind til og med skåret ut og farget for å etterligne valnøtt og kirsebær i lister, bladskjæringer og fyllinger.1 For konstruksjonstreslagene, se sammenligningen vår av eik, bøk og ask.
Tørking av lind uten misfarging og sprekker
Lind er lett å tørke. Den amerikanske tørkehåndboken for løvtre fører opp basswood blant treslagene som er lette å tørke, og sier at treslag med lav densitet som dette tørker med få eller ingen alvorlige feil.12 Holz vom Fach bekrefter at lind generelt tørker godt, men advarer om at det relativt lett får sprekker og misfarginger.5 Begge deler stemmer, og de peker på de to risikoene som må håndteres.
Misfarging: hold luften i bevegelse og temperaturen nede
Lind er et «hvitt» treslag, og verdien ligger i den lyse fargen. I varm, fuktig og stillestående luft blir hvite treslag misfarget. Den amerikanske håndboken påpeker at forholdene som trengs for å holde basswood, lønn og ask hvite, ikke kan oppnås om sommeren i de fleste fortørker, at hvite treslag tørkes med høyere lufthastigheter, og at lavere kammertemperaturer gir lysere og hvitere trevirke.12 For rå amerikansk basswood på 25 mm oppgir den minst rundt 6 døgn i et konvensjonelt tørkekammer med et tørkeprogram som tillater lett brunfarging, og rundt 9 døgn med et skånsommere program for lys farge.12 Lind blir også gråsvart der det berører jern mens det er fuktig, så hold stålstrø, tvinger og filspon unna.1,5
Sprekker: tykke emner krever tålmodighet
Tykke skjæreemner tørker langsomt utenfra og inn, og det tørre ytterlaget krymper rundt en våt kjerne. Det er da ende- og overflatesprekker åpner seg. Forsegl endeveden, legg virket i strø, hold stabelen unna sol og vind, og gi tykke emner tid. Veiledningen vår om kammertørking forklarer tørkehastigheter og tørkeprogrammer i detalj.
Valg og forberedelse av emner til treskjæring
Fuktinnhold
En treskjæring som bare er tørket ute på lageret, fortsetter å krympe innendørs. Amerikanske retningslinjer for innvendig snekkerarbeid sikter mot et gjennomsnitt på 8 % fuktinnhold, med enkeltstykker mellom 6 % og 10 %.6 Be om emner som er tørket til fuktigheten i rommet der arbeidet skal stå, og la dem akklimatisere seg i verkstedet før du begynner. Artikkelen vår om fuktinnhold i trevirke forklarer hvordan det måles og spesifiseres.
Fiberretning
Forholdet mellom tangentiell og radiell krymping er lavt i lind, rundt 1,5 til 1,6, så det slår seg mindre enn bøk eller eik når det tørker.1,2 Unngå likevel margen, som har lett for å sprekke, og orienter emnet slik at tynne, utstikkende detaljer går langs fiberen.
Limte emner
Til store figurer reduserer limte blokker risikoen for sprekker i kjernen og sparer trevirke, slik Gibbons’ lagvise treskjæringer viser.10 Vær likevel forsiktig med limet: LWF beskriver limfastheten i lind som delvis utilfredsstillende, og Holz vom Fach vurderer limingen som bare middels på grunn av fettinnholdet.1,5 Høvle flatene friske rett før liming og test limet på avkapp.
Mer enn treskjæring: dreiing, leker, modeller og laserarbeid
Den jevne strukturen i lind tjener mange andre fag. LWF nevner dreiing, marionetter, arkitekturmodeller, bilde- og speilrammer, leker, tegnebrett, hatteformer og innerrammene i bikuber, der den lave bevegelsen og mykheten er selve poenget.1 The Wood Database tilføyer finer, kryssfiner, skjærebrett og dreide gjenstander.2
Lasergravering er en annen måte å dekorere tre på. Hos SARAL tilbyr vi laserskjæring og lasergravering samt CNC-bearbeiding for kundeprosjekter, men vi har ikke publisert sammenlignende testdata for lind. Resultatene avhenger av materialet og maskininnstillingene, så den sikre veien er en test på avkapp av det faktiske materialet før en serie skjæres.
Overflatebehandling av treskjæringer i lind
Lind tar lett imot overflatebehandling. LWF sier at det lar seg polere uten problemer, farges og beises utmerket og tar godt imot lakk; Holz vom Fach vurderer det som svært godt egnet til beising, lasering og lakkering.1,5 Riemenschneiders gjennomskinnelige lasur er det klassiske eksemplet på en overflate som farger treet uten å skjule det.9
Beskytt det ferdige arbeidet. Lind er i holdbarhetsklasse 5 etter EN 350 og svært utsatt for treborende biller, særlig vanlig borebille; LWF påpeker at gamle sakrale treskjæringer uten skader fra borebiller er sjeldne.1 Hold treskjæringer innendørs, tørre og forseglede, og undersøk eldre arbeider for utflygingshull.
Slik kan vi hjelpe treskjærere og produsenter hos SARAL
Innkjøp av emner og plater i lind: en sjekkliste
- Treslag. Europeisk lind (Tilia cordata eller T. platyphyllos) eller amerikansk basswood? De oppfører seg forskjellig.2,3
- Fuktinnhold. Be om den målte verdien og metoden; for innendørs arbeid bør dere sikte mot rundt 8 %.6
- Farge. Lys og jevn, uten grå eller blå misfarging og uten jernflekker.1,5
- Sprekker og marg. Se på begge endene; vrak blokker der margen går gjennom detaljpartier.
- Fiber. Rett, uten vridd fiber eller store kvister i det området som skal skjæres ut.
- Limte blokker. Spør hvilket lim som er brukt, og hvordan limfugene er testet, siden lind kan være vanskelig å lime.1
Ofte stilte spørsmål
Er basswood det samme som lind?
Samme slekt, forskjellig art. Basswood er Tilia americana fra Nord-Amerika; europeisk lind er hovedsakelig Tilia cordata og T. platyphyllos. Europeisk lind er rundt 30 % tyngre og i Janka-prøven rundt 70 % hardere (3 100 N mot 1 820 N).1,2,3
Hvilket treslag er best til treskjæring?
Til de fleste figur- og relieffskjæringer er det lind: Det er mykt, jevnt og skjærer rent i alle retninger, og derfor har europeiske billedhuggere brukt det i fem hundre år. Hardere treslag som valnøtt, kirsebær eller eik passer for treskjærere som ønsker en kraftigere ådring og godtar mer arbeid.1,2,11
Hvorfor sprekker eller misfarges lind under tørking?
Tykke emner sprekker når ytterlaget tørker og krymper rundt en våt kjerne; misfarging oppstår i varm, fuktig og stillestående luft og der fuktig lind berører jern. Forsegl endene, legg stabelen i strø, hold luften i bevegelse og hold jern unna.1,5,12
Hvor tørt bør lind være til treskjæring?
Like tørt som rommet der treskjæringen skal stå. I oppvarmede rom betyr det rundt 8 % fuktinnhold, med enkeltstykker mellom 6 % og 10 %.6
